Vindlandsferden

Værvarselet var ganske voldsomt, men styggeværet skulle ikke slå til før kvelden etter, og være fralands, så vi gikk ut fra Halifax likevel. Vi hadde sekshundre nautiske til Vinland på nordspissen av Newfoundland, det burde være unnagjort på en uke eller så. Været kom, og det gikk ikke over, men vi jobba oss sakte videre langs kysten av Nova Scotia. Et par netter i ei lita bukt, åtti nautiske, ei natt midt  i et havnebasseng, tredve nautiske, to netter ved ei brygge i Strait of Canso, og så endelig et værvarsel jeg følte var godt nok til å krysse de fire hundre nautiske over St. Lawrencegulfen, selv om det var meldt en god del vind.

Det begynte fint, men kursen var ikke så god. Vinden kom fra dit vi skulle til, og vi blei pressa mot le kyst på vestsida av fjorden. For å spare et slag gikk jeg over en grunne mellom et skvalpeskjær og en odde, og det skulle jeg ikke gjort. Vinden økte og bølgene blei ville over grunna, og på hele området stod det hundrevis av hummerteiner med hver sin bøye, og jeg hadde seilt meg inn i en kjempevanskelig slalomseiling som sleit meg fullstendig ut. Da jeg var trygt ute på andre sida tenkte jeg at det var godt at det skjedde på min vakt, så ingen av de andre måtte gjennomgå den påkjenninga. På den andre siden, ved nærmere ettertanke, kan vi være ganske sikre på at det ikke hadde falt noen av de andre inn å gå inn bak skjæret i det hele tatt.

-Har den flenga vært der lenge? spør Grevling og peker på genoaen. Ganske riktig har seilet revna nederst ved akterliket, muligens under min ville hummerslalom. I følge værvarselet skal det ikke bli noe mindre vind, og uten genoa er vi ganske nakne; det er ikke annet å gjøre enn å få den ned og lappe den. En rullegenoa må rulles helt ut for å tas ned, og den er veldig, veldig stor. Når vi slipper skjøtene for å ta vindpresset ut av den, og seilet begynner å flappe rundt i den litt for kraftige vinden, blir det tilsynelatende enda større. Og når seilet endelig ligger trygt i cockpit er det enormt. Det tørkes og lappes og sys, og Anders stopper ullgenseren sin, siden vi holdt på med sånt. Dagen etter blåser det fortsatt ganske mye, men vi får seilet opp i en nøye planlagt manøver som involverer hele mannskapet. Vi får derimot ikke rulla det mer enn halveis inn, og så ryker den hempa som fester det nederste hjørnet av seilet til forstaget. Etter litt hokus pokus på dekk er hjørnet festa og vi kommer til at den beste løsninga for å få seilet rulla inn er å kjøre en hel del rundt i ring og la vinden blåse det på plass, og det blir riktig god stemning av gjennomføringa.

Vindmåleren er ikke lenger til å stole på, og viser sjelden mer enn seks-sju knop. Da den var oppe i ti-tolv knop hadde vi satt stormfokk for lengst og jeg tror det blåste jevnt over tredve. Ettersom vinden og bølgene økte tyna vi den samme galgenhumoren til det ytterste: -Jasså, her var det mye vær! -Neida, det er bare 15 knop i kastene.

Det er hardt arbeid å krysse i sånt vær, og vi blei gradvis våtere, kaldere og slitnere. Forsøk på å varme opp salongen gir et overraskende stort kondensproblem, så det er en tidkrevende prosess å tørke ting. Med stadig regn og tåke og bølgesprut vil mange kalle det håpløst. Etter over ei uke i røffe forhold fikk vi ei værmelding som sa at det nå blåste 30-35 og at det skulle øke til 45 i løpet av natta og forbli sånn det neste døgnet. Vi så på hverandre, og på kartet, og så strøyk vi storen og surfa i ni knop på stormfokk inn mellom noen skumle steiner og slapp anker i ei lita bukt som så vidt ga oss ’le’ helt innerst. Heldigvis var det så mørkt at vi slapp å se alle skjær og brenninger, men da det blei morra var det ikke lenger mulig å fornekte at det er den skumleste ankringa jeg har vært med på, og været var sånn at det ikke virket som noen god idé å flytte seg heller. Vi blei liggende et nervepirrende døgn til, nesten helt oppe på steinstranda, mellom knusende bølger mot skvalpeskjærene rundt oss. Utpå ettermiddagen blei det en ørliten åpning i været og vi stampa inn til ei bittelita havn som var helt stappfull av fire små fiskebåter, men sjøfolk er sjøfolk nesten overalt, også i Canada, så de fikk plass til Skamløs midt i midten og kjørte oss på puben.



Maja, 23. juni 2011, La Tabatiere

Javascript is required to view this map.