Union Island-Bonaire

Etter tre eller fire døgn i sjøen, jeg kommer alltid ut av tellinga, var vi bare to nautiske for seint ute til å gå trygt inn til ankring mellom korallrevene på et magisk venezuelansk fugleparadis, og ble istedet forvist til å seile lengtende forbi i solnedgangen. Tidligere på dagen hadde jeg sett meg nødt til å operere vekk noen av forseilets vitale organer som ikke lenger kunne reddes, og denne påfølgende nattevakta ble varm og rekordklam og så overskya at med unntak av et par svake stjerner og en antydning til horisont kunne jeg ikke se noenting lenger borte enn vår egen topplanterne. I det hele tatt. Hvorfor er det aldri overskya på dagtid? VHFen maste på et uforståelig spansk og gjorde det umulig å sove og vanskelig å slappe av, noen nærgående men usynlige fugler gjentok stadig sitt intense skuææk og morilden var bare sånn middels fantastisk. Jeg stod i cockpit med en følelse av at den måneløse natta ikke helt holdt det den hadde lova meg. Om tjuetre nautiske skulle vi lande på en øy jeg ikke visste noe om og ikke hadde særlig behov for å dra til. Hva har skjedd med meg? Er jeg lei?

Vi har møtt mange fine folk på vår vei. De klassiske karibiske øyer er plassert på en lang rekke, og seilinga der var på et vis som å bo i en liten by med bare en gate å spasere på; vi traff de samme folka igjen og igjen, og alle skulle omtrent samme veien, nordover. Med vårt bedagelige tempo og vår egentlige plan om å ikke dra nordover i det hele tatt havna vi stadig lenger bak i pulja, og på bloggene så vi at stadig fler var langt utafor vår rekkevidde. -Er det slutt nå?, skreiv Havfrilla ettertenksomt et sted langt nord for oss da de stod foran en ukes seilas videre nordover, til Florida, en ubegripelig annen verden. Mens jeg stod der i den klamme varme natta kom jeg til å tenke på Frilla og andre vi har møtt, som akkurat nå er på vei til Florida, eller hvor dere nå er på vei. Er det slutt nå?

Og da skjer det noe i meg. Det er ikke slutt. Det har såvidt begynt. Det er dette jeg lever for. Den morilden er faktisk ganske fantastisk. Og bølgene, jeg blir aldri lei av lyden av dønninger, og se, er det ikke fint når man ikke ser et eneste lys og kjenner at man er helt aleine på havet? Også så trivelig det er med fuglebesøk! Litt før vaktskifte ser jeg fyret på Bonaire i horisonten. Jeg slipper litt ut på skjøtet og får Skamløs helt ned i tre knop, så vi ikke kommer fram før i grålysninga. Bonaire er sikkert fint, det.


Maja, 10 nautiske øst for Bonaire, 15.mars 2010

Javascript is required to view this map.

så flott

så jævla flott.

ABC!

Hej kära ni! Vi har precis varit igenom Bonaire, följt av Curaqau och är nu på Aruba sedan några dagar tillbaka. Här lägger vi upp båten och flyger hem och säger -"Det var det för denna gången!" Hursomhelst hade det varit kul att se er igen och har ni vägarna förbi så når ni oss på einarbjr@gmail.com eller gliewendahl@hotmail.com. Annars... Trevlig resa, damn good to have meet you guys! Bästa hälsningar /Time Out.