Så har vi sett oss ferdige med Paamiut, og er klare for å gå til Island. Dessverre har isen ved Julianehåb ennå ikke gitt seg, så vi kan fortsatt ikke gå inn til Brattahlid for å se Eirik Raudes hjemmehavn, men iskartet mener at sørspissen av Grønland er så isfri at vi kan runde Kapp Farvel på innsiden, gjennom de lange fjordarmene i Prins Christiansund. Paamiut lå badet i tåke da vi kom, så vi gleder oss til turen og håper vi endelig skal få se litt av Grønlands karakteristiske fjell.
Etter noen intense døgn med vindstille, tåke og isfjellslalom, kommer de eventyrlig spisse fjelltoppene ut av det grå. Etter hvert ser vi hele fjellveggene og det er en fullstendig uvirkelig verden i grått og hvitt. Stupbratte fjell kommer rett opp av havet og ender i tusen meter høye kirkespir, nede ved overflata ligger isfjell og innimellom der fins det altså et sund som kan ta oss rett igjennom hele sørgrønlands fjellmassiv.
Det skal ligge en liten by ved inngangen til sundet, og jeg har håpet på å finne diesel der, men vi ser vi ikke noe til byen. Først når vi kommer riktig nærme ser vi de bittesmå husene i Frederiksdal, det som skal være havna er fri for båter men inneholder en hel del små isfjell, og vi kan ikke se noe som ligner en brygge. Kartene vi har er langt fra det vi er vant med, det meste her er rett og slett ikke lodda, og kartet over det vesle havnebassenget har ingen dybder, bare en stor mengde skvalpeskjær. Æsj. Jeg veit om en annen liten bygd lenger inne i sundet. Den er siste sjanse før Island, men den skal være et aktivt fangstsentrum, og jeg forutsetter at de har både båter og diesel, og et sted man kan legge skuta uten at den blir innpakka i is. Vi forlater Frederiksdal og går inn mellom fjellene i det smale Prins Christiansund med en deilig fønvind i ansiktet.
Det ligger spredte isfjell og skosser innover fjorden. Fønvinden blir borte og en kraftig isvind uler gjennom sundet og bremser oss betraktelig. Det regner. Fjellene er enorme og fjorden er krokete. Vi får bare korte siktlinjer. Om ikke kartet insisterte på at det var åpning helt gjennom hadde det ikke falt oss inn å være her.
I den siste svingen før Aappillatoq ligger is og skosser tettere. Vi går nærmere og inn mellom småbitene for å se om det er åpning videre, men får ikke noe betryggende overblikk, og kan ikke se rundt hjørnet. Er det bare et lite belte, eller er hele sundet sånn? Hvis vi lurer oss forbi noen isfjell, blir vi da fanga mellom de neste? Både strøm og vind kan bli brutal i det trange sundet, og de store isbitene er mye større enn Skamløs -over vannet.
Vi snur. Frederiksdal er allerede kategorisert som uinteressant, skjærgården er stort sett for dyp til å ankre i og de ankringsplassene vi har sett er fulle av is. Nærmeste by er Nanortalik, tjue nautiske nord for Frederiksdal. Kanskje vi skal gå rett til Island? Jeg ringer Snekkern på satellittelefonen for å få en værmelding og får streng beskjed om å ikke gå rundt Kapp Farvel de neste to døgna. Det blir Nanortalik. Det er to ruter dit, tjue nautiske innaskjærs eller 35 utaskjærs. Ingen er helt sikre på om det er isfylt på innsida av øyene. Vi gambler på den korte innaskjærsruta, det går flott de første ti nautiske, og akkurat når det begynner å bli mørkt blir vannet til slush.
Ulempen med slush er at man ikke ser de større flakene. Grevling går på dekk for å se bedre og ved hjelp av håndsignaler tråkler vi oss gjennom isen og etter noen timer kommer vi inn i havna i Nanortalik, som heldigvis er isfri. Jeg veit ikke hvor vi skulle gjort av oss hvis den ikke var det.



Maja, 24.juli 2011, Nanortalik