Tørre Carriacou

-You on a yacht? -Ja, svarer vi. Bartenderen spør oss hvor vi får vann fra. -Eh, vi har fulle tanker...? Vi har kommet fra et tørkeramma vannrasjonerende Grenada, hvor vi ble bedt om å ikke spyle båten og om å ikke dusje for lenge, men det var fortsatt vann i alle rør og vi fylte fulle tanker før vi dro. Mannen bak disken nikker fraværende før han begynner å forklare. Her på Carriacou er de fleste allerede nederst i vanntankene. Regntida var ikke dårlig, den har uteblitt fullstendig, øya har ikke sett regn siden august. Elvene ligger tørre. Det er ikke mer vann. Geiter sniker seg inn på uteserveringa for å drikke av tønna der gjestene skyller sanda av føttene. Dassene funker ikke. To avsaltningsanlegg har ligget brakk i årevis og myndighetene ser ikke ut til å ha planer om å fikse dem. Naturen rundt oss er ikke grønn, den er brunsvidd, bare mangroveskogen er fortsatt frodig, men den står med røttene i saltvann. Med ujevne mellomrom kommer nødhjelp fra Grenada i form av båter med vann, men tankene vannet kommer på er rustne og vannet er ikke egna til drikke eller vask. På en café på nordkysten har eieren sluppet opp for flaskevann. De drikker juice, brus og øl.
Vi leverer en klesvask på vaskeriet. -Jeg får ikke vaska det før i morra, sier innehaveren. -Vannet mitt er møkkete. Jeg skal bruke regnvannet i stedet. Utsagnet gjør et voldsomt inntrykk på meg, og det begynner å gå opp for meg hvor alvorlig vannmangel er. Jeg kan ikke la være å grunne på hva jeg selv hadde gjort i samma situasjonen, holdt butikken i gang eller spart på vannet. Dama ser ikke ut til å være i et pratevillige humør, så jeg spør ikke mer.
På steel pan-aften på puben møter vi en eldre britisk overklasseherremann med egen villa på nordkysten. Han er ikke videre bekymra, han har en stor tank som han fylte med kranvann før det gikk tomt. Han plages litt med at naboene hans er klar over at han har tanken full; de kommer stadig og tigger vann. Han gir dem ikke noe. Vannet hans skal jo holde helt til han drar hjem i april.

Snekkern går forbi meg mens jeg vasker opp. -Tenk om vi hadde hatt hvitvin nå, sier jeg, for det føltes som en sånn dag det hadde vært fint med en hvitvin i solnedgangen. -Ja, og østers! svarer Snekkern. Vi ler. Fire minutter seinere er det noen som roper utafor. En mann i en liten robåt har åpenbart seg rett ved oss, med en hel kasse vin på tofta, og plutselig har vi to flasker hvitt i kjølebøksen. -Det var sprøtt, sier vi, ennå uvitende om at den veldig hyggelige østersmannen kommer roende bare tre minutter senere. Lime har vi allerede, og før vi veit hva som har skjedd har en meget velsmakende forrett materialisert seg i cockpit.

-Ved fullmåne regner det, sier en dame. Vi har hørt det før, både på Tobago og på Grenada, det er kanskje riktig. Kvelden før fullmånenatta sitter vi i trivelig lag hos Lasse og Mona ombord på Inga. Det har vært en grå dag og det lukter regn, det ser ut til å være et spørsmål om tid før det begynner å hølje ned. Etter noen glass ser vi med glede mørke, tunge regnværsskyer velte mot oss over bakkekammen. Selv når vi kommer på at alle lukene på Skamløs står på vidt gap, nyter vi synet av det begynnende været. Det er det noe nestenreligiøst høytidelig over å hilse velkommen et så til de grader etterlengta regnvær. Det blir mørkt og grått under skyene, det begynner å blåse, vi forbereder oss på å trekke ned under dekk, men det kommer ikke en dråpe. Skyene blåser over oss og videre ut på havet, fullmånen kommer til syne og lyser opp så kraftig at vi ser bølgemønsteret i sandbunnen vi er ankra på.

Maja, Tyrrel Bay, Carriacou, 2. mars 2010

Javascript is required to view this map.