Silk cotton

-Tobagos eldste tre, sier han entusiastisk. -De sier det er fullt av onde ånder, og at hvis du står under treet etter solnedgang første søndag i måneden kan du bytte dine ufødte barns sjel mot hva du vil! Det er fredag før karnevalstirsdag og det lyser i øya på den canadiske arboristen. Vi er i Castara Bay for å møte vår gode venn Martin, og i nabolaget møter vi Tyler. Han så det svære treet første gang for noen uker sida og har ikke klart å la tanken slippe. Det faktum at alle andre syns det er en dårlig idé gjør ikke treet mindre tiltrekkende. -Det er det mest magnetiske treet jeg har sett i hele mitt liv, sier han. -Vi klatre det!

Jeg kjenner at entusiasmen smitter over og tenker igjennom kalenderen; vi har blitt lenge på Tobago for å overvære karnevalet og har blitt enige om å dra dagen etter festen, askeonsdag, eller seinest torsdag. Det tar tid å klatre et svært tre, og skal ikke gjøres i hastverk. Jeg har ikke tid. Eller, vel, det må bli på morran etter karneval. Det er litt som å gjøre en avtale første nyttårsdag selv om du veit du skal på storfest på nyttårsaften.

Naboen sier det er galskap. Bartendern sier det er farlig for sjela. Servitøren sier vi blir arrestert. Tyler kjører innom politistasjonen for å høre hva de syns. De sier vi må høre med Forestry, skogsministeriet, men at såvidt de kan skjønne er det ikke ulovlig å klatre trær. Forestry tar ikke telefonen. Etter en massiv ringerunde konkluderer vi med at de må ha gått hjem tidlig siden det er karnevalsfredag. Vi avtaler å møtes på brygga i Charlotteville klokka 0700 askeonsdag. Hvis vi begynner tidlig rekker vi kanskje å klatre ferdig før Forestry står opp, vi slipper hvertfall den varmeste solsteika.

Ingen andre av de som sa de ville være med har orka å stå opp. Tyler ser ut som jeg føler meg; dødstrøtt og forventningsfull. Vi kjører den lille timen ned til Moriah og plutselig, midt i en setning, står det enorme treet majestetisk aleine helt inntil veien. Vi blir stående lenge i stillhet. For et tre! Et lyn har tatt toppen for lenge sida og etterlatt en forvridd krone som ikke lenger vokser oppover, men utover. Røttene er enorme og stammen er dekka av opp til ti centimeter lange torner. Utover greinene vokser en liten skog av småtrær og planter.

Folk kommer ut fra nabohuset. Når de hører at vi skal klatre treet sier de: Call Channel Five! Vi forklarer at vi klatrer for vår egen skyld, ikke for å bli kjendiser. -Men dere kan komme i Guiness' rekordbok! Ingen har noensinne klatra treet før! Vi ler det bort og begynner å planlegge klatringa. Tyler får kasta ei line over ei grein høyt der oppe. Vi bruker den til å dra opp et femti meters tau, det rekker akkurat over greina og ned igjen. -Tror du tornene kan skade tauet, spør Tyler. -Ja, svarer jeg.

Når Tyler sitter smilende med blodige legger og underarmer overskrevs på greina, kommer ei dame ut på veien. -Jeg har ringt Channel Five, sier hun. Tjue minutter seinere har jeg et nærgående kamera i trynet mens jeg ser over utstyret. Tyler kaster ei line over krona og vi trekker opp et tau ved siden av det første, videre gjennom orkideene i krona og ned til bakken på andre sida, hvor jeg fester det i et mindre tre.

Jeg klatrer opp til greina på det doble tauet, der kobler jeg meg på det enkle og sliter meg opp til en stående posisjon oppå greina. Utsikten er utrolig, jeg kan se havet, jeg kan se ned på alle de andre trærne, jeg kan se en liten filmende kameramann nede på bakken og ved siden av ham en glisende Tyler med to tomler i været. Likevel er det treet som tar oppmerksomheten. Enorme pigger stikker ut overalt, og i gropa mellom greinene, der stammen en gang har fortsatt oppover, vokser en hage av orkideer og buskvekster og blomster jeg ikke veit hva er. En knott av treet stikker opp mellom orkideene, det er en gammal grein som har brukket av og fått ny piggete bark i bruddflata. Jeg gir ut slakk på tauet som går rundt greina under meg og kravler opp på knotten ved hjelp av det andre. Jeg står midt i en åker med fantastiske orkideer og ser meg rundt, jeg lener meg bakover hengende i det ene tauet som går inn gjennom orkidehagen og med kamera og naboer ute av syne glemmer jeg tida. Blomster og bier driver med sitt på alle kanter og alt er ren skjær idyll når noe av det tauet mitt er trukket over gir etter, jeg mister balansen og går på huet ut ved siden av greina og blir hengende inntil stammen under noen fine orkideblader, uten å få en eneste pigg i ryggen. Jeg kommer meg ikke opp igjen og rappellerer motvillig ned. På bakken står reporterne og venter og vi får sagt noe fint om å passe på skogen. Vi skriver autografer på pengesedler og en eldre mann øver seg på å fortelle historia: In the year twenty-ten, the day after carnival...

Vi ser nyhetene på puben, vi er en av tre hovedsaker, det blir sendt i reprise på morranyhetene dagen etter. Tilbake i Charlotteville er vi superkjendiser. Heldigvis er vi begge på vei ut av landet. Når Forestry ringer Tyler på mobilen tror vi et øyeblikk vi skal arresteres, men de vil bare lære å klatre trær. Det hadde vært noe til jobb. Det får bli neste gang


Maja, St. George's Bay, Grenada, 20.februar 2010



Javascript is required to view this map.

3t3

¤mellomrom¤ -G-

Fett!

Latterlig kult, rett og slett.

Tok meg for anledningen tid til å lete opp et relatert begrep på Wikipedia, bare sånn til informasjon.

Dendrofili (kommer fra gresk, hvor "dendron" betyr tre og "philia" betyr kjærlighet eller vennskap) brukes noen ganger om mennesker som gir uttrykk for seksuell tiltrekkelse til trær. Aktivitet knyttet til dette kan omfatte at menn gnisser kjønnsorganet sitt mot trær, mens kvinner bruker grener til å masturbere.

«Dendrofili» er ikke et klinisk begrep, og er ikke definert som en parafili i noen diagnosehåndbøker.