Så lenge skuta kan gå

I Vinland har vi sett torvhus og bronsenåler og færingmodeller, men først og fremst har vi ligget ved den samme brygga som selveste Helge Ingstad, og fått vinbær av en mann som servert Helge og Anne Stine Ingstad kaffe. Vinland er flotte greier.
Det er bare så vidt vi har klart å få med oss Anders (som trua med å dra hjem for å dra på jobb), men vi er fire om bord og har planer om behagelige tre timer på og ni timer av, med tid til lesing og soving og domino og hva det skulle være. Grønland er bare 650 nautiske mil nordøst for oss, og det bør være unnagjort på ei uke eller så.
Idet vi går klar av land får vi både vinden og bølgene i ansiktet, og det blir vått. Faktisk blir alt vått ganske fort, og ingenting tørker i det kalde tåkeværet, og vi drar våte klær ned i salongen og madrasser og håndklær og sko og alt mulig blir vått og henger fånyttes til tørk overalt. Tretimersvaktene, som skulle være en enkel sak, blir kalde og lange, og motvinden øker mens vi stamper i bølgene. Det er meldt om et kjempelavtrykk et godt stykke nordøst for oss, vi har tenkt å la det passere foran oss, men man kan aldri være helt sikker på hvor korrekt værmeldinga er.  I et døgn eller så venter vi i frossen spenning på om været skal tilta til noe mer dramatisk, mens alt blir stadig våtere.
Vi åpna lensepumpa på Newfoundland, og nå begynner vi så smått å tvile på om den er riktig satt sammen. Det er altfor mye vann under dørken. Vi tar alltid inn litt vann, men dette begynner å bli mer enn spennende. Jeg plugger lensepumpeslangen for å finne ut om pumpa har fått et alvorlig tilbakeslag, og dermed må isvannet lenses med bøtte og svamp og kalde stive fingre. Den natta heller Grevling femten bøtter isvann ut i cockpit, og når jeg står opp halvannen time seinere skvalper det over dørken og jeg gjetter at det er omtrent hundre nye liter ombord. Hvor kommer alt vannet fra?
Jeg lukker kraner på alle gjennomføringer og får med en del klabb og babb rigga til en elektrisk lensepumpe med ledninger tvers gjennom salongen og en hageslange opp trappa og ut i cockpit, en real hinderløype i de ganske krappe bølgene, men det tar hvertfall unna vannet. Omtrent samtidig gir Sigrun opp den våte forpiggen og flytter inn i salongen og blir pumpesjef. Forpiggen har også tidligere vært våt i hardt vær (hei Vegard!), så jeg tar det ikke så alvorlig som jeg burde ha gjort.
Etter at Anders har gjort mytteri ved å gå en kald ekstremvakt på seks timer uten å vekke meg til vaktskifte, er jeg uthvilt nok til å tenke klart. Med den magiske elektriske lensepumpa er det mulig å holde vannet unna lenge nok til å se hvor det hele kommer fra, jeg setter opp en liste over mulige lekkasjer og vi sjekker ut en etter en. Når vi kommer til ekkoloddgjennomføringa i løk- og potetskapet ser vi at det renner en liten bekk ut av et hull i skottet mot forpiggen, og deretter at det står ti centimeter vann under, og inni, diverse bagasje på dørken der inne. Vi holder vannet unna i salongen, og det fortsetter å renne fra forpiggen i mange timer. Det må stå vann i stuerommene under madrassen i forpiggen.
Det eneste stedet vann kan komme inn i forpiggen er gjennomføringene til ledningene fra ankervinsjen. Det kan umulig komme så mye vann fra de små hullene. ‘Nei,’ sier jeg. ‘Kanskje det står under trykk,’ sier Anders. ‘Nei,’ sier jeg, ‘ankerbrønnen er drenert.’
Etter et døgn, kanskje mer, med unntakstilstand og lange vakter har vi endelig resonnert oss fram til problemet; dreneringa i ankerbrønnen er tett. Grevling melder seg frivillig og vi går av kurs for at det skal bli sånn passe forsvarlig å gå på dekk, og ganske riktig er ankerbrønnen breddfull av vann. Ikke rart vi stampa sånn i bølgene. Det må øses, og femti meter kjetting må opp på dekk, det blåser fortsatt en hel del, og noen ledningstumper fra en tidligere ankervinsjreparasjon fjernes fra dreneringa og alt er i orden, rent bortsett fra at alt vi har er vått.
Sigrun feirer med å lage et festmåltid av newfoundlandelg og hjemmebakt brød, og rett før det er ferdig går vi tom for gass, med tre hundre nautiske mil til land. Vi spiser lunka blodig elg i stillhet, og så får vi beskjed om at Brattahlid er stengt inne bak is, sånn at vi må hundre nautiske lenger nord, til Paamiut, for å komme i land.

Du kan si mye rart om folk som må ha kaffe for å fungere, men noe av det fine ved dem er at de kan lage en flott rødspritbrenner før lunsj. Da er det godt å ha en stuert som kan trylle fram de lekreste retter i en stålbolle på ett bluss. Og da hadde det vært godt å ha mer enn en halvliter rødsprit. Vi leiter litt i malingsavdelinga og finner ei halvflaske denaturert alkohol fra Colombia, og tynner blandinga med tequila og ratzeputz fra barskapet. Det holdt helt til Grønland.





Maja, 24.juli 2011, Nanortalik


Javascript is required to view this map.