Oceanus Innavigabilis

Allerede i år 330 f.Kr. skrev Pytheas om øya Thule, seks dagers seiling nord for Storbritannia, utenfor kanten av kartet. I mange år gikk det rykter om at havet der nord var herja av is, storm og vind og et barbarisk folk med hundehoder. Kanskje vi burde tatt ryktene mer seriøst.
Vi dro fra Vestmannaeyjar mellom to lavtrykk og værvarselet viste fin medvind hele veien til Færøyene. Siden vi hadde så god tid på Heimaey, tok alt litt lenger tid enn planlagt, men vinden skulle hjelpe oss å seile så fort at jeg egentlig ikke tok det påfølgende lavtrykket alvorlig, vi skulle være i havn før det tok oss igjen.
Vel ute på havet er vinden flott og alt vel, i noen timer. Når vinden dør og jeg finleser værvarselet konkluderer jeg med at vinden er lenger sør, og vi fyrer motor og begynner å leite. Det tar lang tid. Når vi tilslutt finner vind har vi gått så lenge av kurs at vi ikke lenger kan rekke fram før været, men blir nødt til å gå gjennom det. Det bekymrer meg ikke videre, det skal ikke mer vind enn vi tåler, men jeg skjønner at det kan bli slitsomt. Og selv om både Sigrun og Kristine har seilt sammenhengende siden de mønstra på i november, er de egentlig rimelig ferske i seilesammenheng, og Ellen har aldri seilt før hun mønstra på i Reykjavik.
Vinden dreier og blir en kryss, det er toppen av værsystemet, vi holder den overdrevne sørlige kursen så lenge som mulig for å samle mil vi kan ri av seinere. Vinden øker sakte men sikkert og vi spiser og drikker og sover så mye som mulig for å lade opp.
Jeg har klaga på det manglende tredjerevet før, og nå tenker jeg mye på det igjen. Storseilet hjelper oss å holde båten opp mot vinden, men når det blir for mye vind må det ned, og da mister vi både manøvreringsevne og verdifulle grader på kursen. I noen intense vakter vurderer vi kontinuerlig om storseilet skal ned, mens bølgene stadig øker rundt oss og kursen presses nordover.
Når vi tilslutt stryker storen har bølgene vokst til svære brølende kjefter, mye bråere og sintere enn jeg hadde forventa. Med bare stormfokk krenges vi fra side til side mens vi flyter over bølgetoppene, og alle på frivakt sliter med å få sove. Trøsta er at man til slutt blir så sliten at man sovner uansett hva slags forhold man er i, men ventetida kan bli så lang, så lang. I køya er det hvertfall rimelig tørt og varmt, det er mer intenst over dekk. Flere av bølgene er riktig flinke til å klatre opp i cockpit, og fra min sammenkrøkete posisjon i inngangspartiet under sprayhooden ser jeg tilfreds at både vindroret og selvlensinga fungerer utmerket, og at sjøsprøyten akkurat ikke når foten min.
Vi forsøker å sette tryseil for å få bølgene i en bedre vinkel, men det er lenge sida sist, og skruene på det lille lokket i mastesporet har korrodert fast i masta. Av ubegripelige grunner har skruene plastikkhoder som går av under belastning, og når vi endelig har funnet en bruk for det artige tryseilet stoppes vi av to hodeløse skruer. Man kan jo alltids ta storseilet helt ut av sporet sitt og sette tryseilet fra den nederste sporåpninga, men det føles ikke så viktig. Værmeldingsdrypp over satelittelefonen hinter om at vindretninga snart blir annerledes. Jeg lar det stå til. Det kan da ikke være mer enn noen timer igjen av dette været?
Etter nesten to døgn i vaskemaskinen har vi en gullende rein skute, kartplotteren viser en flott loop med 60 mils diameter, og Ellen har bestått ilddåpen med glans. Vi setter endelig storen og cruiser hundre mil rett på kurs. Eventyrøyene stiger opp av havet og vi finner en solbadet havn mellom magiske klipper og seiler inn i t-skjorte. Det er 390 nautiske mil mellom Vestmannaeyjar og Færøyene; vel i havn i Midvàgur loggfører jeg 520 mil.





Maja, 23. august 2011, Midvàgur.




Javascript is required to view this map.