Bonaire-Curaçao

Etter at vi har kasta loss går det mindre enn tretti sekunder før Rebecca bakker ut fra båsen ved siden av. Våre gamle kompiser fra Grenada har vært godt selskap noen dager på Bonaire og nå har vi avtalt seilekonkurranse til Curaçao, med tilhørende fiskekonkurranse. Det er lenge sida vi har jobba for å seile fort, men gamle instinkter vekkes fort til live. Sett forseil, ut på skjøtet, inn på skjøtet, klar til jibb, stand by, stand by, stand by, stryk forseil, vi drar litt fra men blir tatt igjen etter å ha gitt opp forseilet.

Union Island-Bonaire

Etter tre eller fire døgn i sjøen, jeg kommer alltid ut av tellinga, var vi bare to nautiske for seint ute til å gå trygt inn til ankring mellom korallrevene på et magisk venezuelansk fugleparadis, og ble istedet forvist til å seile lengtende forbi i solnedgangen. Tidligere på dagen hadde jeg sett meg nødt til å operere vekk noen av forseilets vitale organer som ikke lenger kunne reddes, og denne påfølgende nattevakta ble varm og rekordklam og så overskya at med unntak av et par svake stjerner og en antydning til horisont kunne jeg ikke se noenting lenger borte enn vår egen topplanterne.

Sublime

Den vesle blå båten raser inn i Salt Whistle Bay for fulle seil, gjør en serie korte slag mellom de oppankra båtene og ankrer tilslutt bak Skamløs. Jeg står på land og ser de korte slagene og lurer på om vi kunne gjort det. Forseilet vårt må rulles nesten helt inn i slagene for å komme rundt kutterstaget. Det er mange meter tau som skal dras inn og gis ut på i hvert eneste slag, det tar rett og slett for lang tid til at vi kan finmanøvrere Skamløs gjennom et ankerfelt eller korallrev.

Tobago Cays

Omtrent femti centimeter under meg ser jeg en svart prikk bevege seg over sandbunnen, den sitter på en stor kritthvit fisk som ikke var synlig før den rørte seg da jeg kom for nær, men den stikker ikke av, den bare holder avstanden, og vi flyter sammen på strømmen som fører oss mot korallrevet. Vi møter en stim av ti-femten vannmelonstore fisker med en farge jeg ikke kan beskrive som annet enn ultrafiolett, jeg holder armene inntil kroppen og driver mellom dem.

Tørre Carriacou

-You on a yacht? -Ja, svarer vi. Bartenderen spør oss hvor vi får vann fra. -Eh, vi har fulle tanker...? Vi har kommet fra et tørkeramma vannrasjonerende Grenada, hvor vi ble bedt om å ikke spyle båten og om å ikke dusje for lenge, men det var fortsatt vann i alle rør og vi fylte fulle tanker før vi dro. Mannen bak disken nikker fraværende før han begynner å forklare. Her på Carriacou er de fleste allerede nederst i vanntankene. Regntida var ikke dårlig, den har uteblitt fullstendig, øya har ikke sett regn siden august. Elvene ligger tørre. Det er ikke mer vann.

Fregattfugl

Det er midt på natta og omtrent midt mellom Tobago og Grenada. Henriette, Stian, Snekkern og jeg ligger på ryggen i cockpit og ser opp, det er helt mørkt, nesten ingen måne, og i lyset fra topplanterna ser vi en enorm fregattfugl svevende rett foran mastetoppen, med nebbet mot lanterna. Fuglen gjør fem knop baklengs, riktignok i motvind; vi har omtrent femten knops medvind. Den manøvrerer nebbet helt inntil lanterna og får en grønn og en rød vinge. Det er helt uvirkelig.

Silk cotton

-Tobagos eldste tre, sier han entusiastisk. -De sier det er fullt av onde ånder, og at hvis du står under treet etter solnedgang første søndag i måneden kan du bytte dine ufødte barns sjel mot hva du vil! Det er fredag før karnevalstirsdag og det lyser i øya på den canadiske arboristen. Vi er i Castara Bay for å møte vår gode venn Martin, og i nabolaget møter vi Tyler. Han så det svære treet første gang for noen uker sida og har ikke klart å la tanken slippe. Det faktum at alle andre syns det er en dårlig idé gjør ikke treet mindre tiltrekkende.

Syndiker innhold