Kristiansand-Inverness, Skottland

Jeg trodde lenge at dette skulle bli en post om oppbrudd, og litt om måker. Om flotte venner, tårevåte farvel, fantastiske avskjedspresanger og den merkelige følelsen av å se Norge gradvis synke i horisonten bak oss og den spente kriblinga de første øyeblikkene uten land i sikte, og om sjøfugl i en klasse for seg. Etter bare noen timer blir nemlig måkene annerledes, på nordsjøen heter alle måker Jonatan og er perfeksjonerte flyvemaskiner som med letthet gjør sakte loop i liten kuling.

Oslo-Larvik

Det har ikke gått helt inn ennå. Jeg har lite eller ingen forståelse av hva vi har begitt oss ut på. Selv da en gjeng venner og familie stod igjen på brygga på Killingen var det mistenkelig lite følelser involvert. Vi har seilt opp og ned oslofjorden så mange ganger før at dette fortsatt føles som en vanlig sommerferie; Steilene, Filtvet, Bastøy, Vallø, Vrengen, Stauper, alt er kjente navn på velbrukte kart. Den største forskjellen er egentlig den voldsomme mengden forefallende arbeid.

Syndiker innhold