Så lenge skuta kan gå

I Vinland har vi sett torvhus og bronsenåler og færingmodeller, men først og fremst har vi ligget ved den samme brygga som selveste Helge Ingstad, og fått vinbær av en mann som servert Helge og Anne Stine Ingstad kaffe. Vinland er flotte greier.
Det er bare så vidt vi har klart å få med oss Anders (som trua med å dra hjem for å dra på jobb), men vi er fire om bord og har planer om behagelige tre timer på og ni timer av, med tid til lesing og soving og domino og hva det skulle være. Grønland er bare 650 nautiske mil nordøst for oss, og det bør være unnagjort på ei uke eller så.

Flukes and Flames

Etter noen flotte dager med nye venner i den lille byen La Tabatiere, hvor det bor litt flere folk enn på Svartlamoen og politiet bare stikker innom et par ganger i året, var vi utålmodige etter å komme oss videre. Vi har hørt rykter om at det er isfjell i fjorden mellom Newfoundland og Labrador, men vi har ikke fått tak i noe isvarsel. La Tabatiere har verken internett eller mobildekning og nesten ikke vhfdekning, og det har begrenset informasjonstilgangen en smule.

Vindlandsferden

Værvarselet var ganske voldsomt, men styggeværet skulle ikke slå til før kvelden etter, og være fralands, så vi gikk ut fra Halifax likevel. Vi hadde sekshundre nautiske til Vinland på nordspissen av Newfoundland, det burde være unnagjort på en uke eller så. Været kom, og det gikk ikke over, men vi jobba oss sakte videre langs kysten av Nova Scotia. Et par netter i ei lita bukt, åtti nautiske, ei natt midt  i et havnebasseng, tredve nautiske, to netter ved ei brygge i Strait of Canso, og så endelig et værvarsel jeg følte var godt nok til å krysse de fire hundre nautiske over St.

Thar she blows

Vi kom ikke langt ut fra Nantucket før det blåste i horisonten. Spermasetthvalene er lett gjenkjennelig på den asymmetriske blåsinga, de har nemlig bare ett nesebor og blåser følgelig alltid framover mot venstre. Hvaler setter oss i godt humør, spesielt når det er mange av dem. Denne gjengen ligger der borte og blåser og blåser, men vi kan ikke egentlig si at vi ser noe særlig til selve hvalene. Ingen av dem gidder å vise oss halen eller ryggen eller noe.

There once was a man from Nantucket

Radio Classic har spilt Mozart og Bach siden tåka kom, det skaper en uvirkelig stemning. Jeg mistenker at de har en tolv timers loop, jeg begynner å gjenkjenne stykkene. Guideboka understreker at det faktisk fins dager hvor Nantucket ikke er innhyllet i tåke, men dette ser ikke ut til å være en av dem. Vi har hatt ertesuppe det siste døgnet, og når det nå begynner å lysne av dag kan det virke som om vi må gjøre den ganske kompliserte innseilinga i blinde.

Nantucket

Nantucket! Take out your map and look at it. See what a real corner of the world it occupies; how it stands there, away off shore, more lonely than the Eddystone lighthouse. Look at it-a mere hillock, and elbow of sand; all beach, without a background.
(…)

New York, New York

 

Det er rart å komme tilbake. Jeg kommer hjem til et sted jeg ikke kjenner. En gulnet Skamløs ligger noen få nautiske sør for Manhattan, himmelen er grå, det er ikke en eneste palme å se, vinden er gufset og vannet inviterer ikke på noen måte til nærkontakt.

Syndiker innhold