En svær båt i horisonten rett bak oss får meg til å reise meg, den må peiles hvis jeg skal sove videre. Det er en av de nattevaktene jeg ikke orker å slåss med tunge øyelokk og heller sover ti minutter om gangen, med hjelp av et sånt eggekokeur som man vrir på og som sier RRRRRRING når tida er ute. En firetimersvakt kan gå ganske fort med et sånt eggeur, jeg rekker sjelden å våkne helt før jeg legger meg ned og sover videre. Bølgene er store og dytter oss litt rundt, og jeg er ganske groggy; jeg må peile båten tre ganger før jeg blir enig med meg selv. Så er det bare å vente, og peile på nytt om noen minutter. Jeg ser meg rundt, helt rundt, kanskje er det fler båter der ute, og da plutselig legger jeg merke til morilden. Herre min hatt. Det er det råeste jeg har sett på veldig lenge. Kjempestore slakke bølger blir synlige i mørket når morilden lyser i alle havets små rugler og brytninger, våre egne baugbølger blir overveldende magiske og innemellom sklir vi sidelengs ned en sværing og etterlater et enormt grønt belte, litt som om du alltid har skrevet med et lite hjørne av tusjen og brått innser at du kan kline til og bruke hele breisida, og jeg sier woohoooo! til havet, for det er det ordet jeg best kan beskrive det hele med.

Båten bak oss er borte før jeg rekker å peile den igjen, jeg ser ingen andre lys og et sted foran oss ligger det ukjente landet Panama, og ned i mørket på babord ligger det like ukjente Colombia, og kanskje er jeg fortsatt ikke riktig våken, for med ett er det femtenhundreogfjorten, omtrent, og jeg holder utkikk etter spanske og britiske og nederlandske banditter som helt sikkert border oss hvis de ser oss, i den tro at vi er spanske eller britiske eller nederlandske banditter. Vi har ikke noe særlig å miste bortsett fra skuta og livet, men jeg skulle helst beholdt begge deler, det er en fin skute og et fint liv, og disse statsansatte pøblene er jo kjent for å ta alt de kan ta. Jeg ser nøye ut i mørket etter land, for man veit jo aldri hvor land kan dukke opp, og land kommer ofte fort om natta. (Jeg står altså ved siden av en selvlysende kartplotter som sier at det er hundre nautiske med åpent hav på babord side og omtrent femhundre foran meg.) Med ideen om nært foreliggende land kommer tanken på snikende indianere i snikende kanoer som kanskje også vil tro at vi er spanske eller britiske eller nederlandske banditter, skitt samma, og behandle oss deretter. Hvis morilden holder seg kan jeg kanskje se dem hvis de kommer. Vel, det er ingen grunn til å engste seg for tidlig. Hvis vi hadde lagt bi hver gang det var mørkt i ukjent farvann hadde vi ikke kommet langt. Vi klarer sikkert å kommunisere med indianerne, hvis vi møter noen. Folk er stort sett ganske åleite hvis man behandler dem skikkelig. Uansett må vi ha vann i løpet av en ukes tid, og burde vel supplert matlageret også. Det blir nesten alltid eventyr når vi skal ha vann og mat, og det er da eventyr vi har dratt ut for å finne. Kanskje har de papegøyer?

Jeg blir stående en stund der oppe på ripa på styrbord, jeg henger litt i lensetaklet og balanserer for meg selv i mørket og er piratkaptein på vei mot ukjent land. Det lyner voldsomt og lydløst bak horisonten på babord side, det har vært sånn de siste tre nettene og bekymrer meg ikke lenger. Morilden holder seg, noen stjerner er synlige gjennom skydekket. Et lys dukker opp i horisonten foran oss. -Det er den spanske armadaen! sier jeg til hjernen min, men hvit og grønn topplanterne syns altfor tydelig og hjernen min svarer: -Ærlig talt, Maja, det er en tråler, og du veit det.



Maja, Cartagena, Colombia, 2.mai 2010