Riktignok hadde innbyggerne på Vestmannaeyjar sett Surtsey stige opp av havet bare ti år tidligere, men det må likevel ha vært en selsom opplevelse å våkne av at jorda åpna seg og spruta lava utover nabolaget. Dagen før hadde en stiv kuling holdt Heimaeys fiskere på land, så denne januarnatta i 1973 var havna heldigvis full av båter som umiddelbart kunne brukes til å evakuere de 5000 innbyggerne, og ingen liv gikk tapt. I fem måneder var befolkningen innlosjert hos venner og slektninger på fastlandet mens hjembyen deres gradvis ble dekket av flytende stein. Da vulkanen trua med å lukke havna fullstendig og dermed klippe byens livsnerve, begynte folk å spyle vann på den glødende lavaen for å kjøle og stoppe den. De klarte det.
Heimaey vokste 2,3 kvadratkilometer det året. Havna har fått en ny ’molo’ av lava og er mye bedre beskyttet enn før. Det 230 meter høye Eldfell steg opp fra slettemarken på bare noen måneder. 400 hus, eller en tredjedel av byen, er fortsatt begravd under lavaen. Resten av byen var helt dekket av grus.
Det er en dramatisk historie som tydeliggjøres av at det ennå ikke har festet seg noe særlig vegetasjon i den røde lavagrusen, mens resten av øya er frodig grønn. Vi forsøker å seile inn i den fantastiske havna, stupbratte klipper på én side og rød lava på den andre, men avbrytes av heftige fallvinder og fyrer heller motor. Småbåthavna har plass til hele tre seilbåter, og snart ligger vi fint fortøyd.
På vei opp til vulkanen går vi over lavafeltet som ligger over de fire hundre husene. Det er satt opp gateskilt i månelandskapet, og det er en mektig opplevelse å kravle rundt mellom stein og grus og se de gamle gatenavnene. Under oss, begravd i lavaen, ligger kjøkkenredskaper og fotoalbum og kosedyr og skittentøy og barndomsminner.
Lavaen er ikke lagd for å gå på med menneskebein, og det er heller ikke selve fjellet. Det er egentlig mer en grushaug enn et fjell, og grusen ligger akkurat i en sånn vinkel at den ikke raser, så våre kravlende føtter sklir litt tilbake for hvert skritt. Godt andpustne kommer vi endelig til toppen og får en herlig utsikt til resten av øya, resten av Vestmannaeyjar og til havet og solnedgangen. Det er flott, men vi har fortsatt det beste i vente. Denne vulkanen er nemlig fortsatt varm.
Vi pakker søtpoteter og andre godsaker i aluminiumsfolie og graver det ned i den varme grusen og setter oss i et varmt lite krater og venter på middag. Det er magisk å sitte i le i den varme fordypninga en forblåst fjellnatt på Island og glemme hvor kaldt det er utafor. Grusen er så varm at vi må passe på så vi ikke smelter sko eller brenner våre bare føtter. Den ene poteten blir ikke gjenfunnet, men god mat og drikke blir et herremåltid, og etterpå blir vi sittende i magien til langt på natt.




Maja, 18. august 2011, N63 W17

(Sjekk satelittversjonen av kartet for å se omfanget av lavaen)