Når jeg ligger på sida treffer knærne akkurat oppå hverandre, og det er ubehagelig. Jeg forsøker å flytte kneet litt, men da forstyrrer jeg balansen i min liggende kropp. Hvis det ene kneet hadde vært litt høyere plassert enn det andre, hadde det vært både lettere og behageligere å ligge på sida. Jeg husker å ha tenkt på dette før, men det må være lenge sida. Det lar seg ikke gjøre å ligge sånn ombord på Skamløs, der står senga sjelden stille og aldri i vater, og man er henvist til stabilt sideleie eller labanstilling.

Dette med knærne er ikke det eneste som er annerledes her hjemme. Bestefar har blitt enda eldre og bor på et hjem. Det ligner ikke på et hjem, men det er det de kaller det. Han sitter der på hjemmet og gleder seg til han blir frisk nok til å dra hjem, og jeg har ikke hjerte til å si at jeg tror han må bli der.

Jeg bor i huset hans så lenge, og han syns det er fint at noen passer på hjemmet hans. Det er et fint hjem, men det er ikke mitt. Jeg gjør rare og uvante ting som å gå ut med søpla og ta inn posten, men jeg er likevel ikke hjemme. Selv om jeg legger genoaen til tørk utover hele stua og fyller vitrineskapene med store sneglehus og rare fjær og hodeskaller av sel, er dette fortsatt hjemme hos bestemor og bestefar.

Her om dagen var det storm. Jeg lå våken i min tørre seng og var fascinert av at man bare kan gå inn i huset og lukke stormen ute, uten å doble fortøyninger eller gjøre stormklart eller lage matpakker og gjøre seg klar til vakt. Utover natta viste det seg likevel at jeg burde ha fortøyd taket over terrassen, og det ble nesten som å være hjemme da takplatene begynte å banke mot bæringa og måtte beslås.

Jeg ser himmelen og havet gjennom det store vinduet i stua, og det tar bare noen minutter å rusle ned til fjæra. Hvis man først skal være landfast er nok ikke dette det verste stedet. I dag så jeg en seilbåt på vei sørover i vintersola, det så riktig trivelig ut, og så begynte det å snø. Store, våte snøfiller lavet ned over havet og landskapet, og nå i mørket ser jeg snøfnugg i lyskjeglen fra gatelyset utafor. Jeg kan ikke huske sist jeg så snø. Det minner meg om noe, noe som var, en historie, en fortid, en tilknytning, et hjem. Jeg kan kanskje bli husvarm her. Kanskje.



Maja, 6. desember 2011, Åsgårdstrand