Flukes and Flames

Etter noen flotte dager med nye venner i den lille byen La Tabatiere, hvor det bor litt flere folk enn på Svartlamoen og politiet bare stikker innom et par ganger i året, var vi utålmodige etter å komme oss videre. Vi har hørt rykter om at det er isfjell i fjorden mellom Newfoundland og Labrador, men vi har ikke fått tak i noe isvarsel. La Tabatiere har verken internett eller mobildekning og nesten ikke vhfdekning, og det har begrenset informasjonstilgangen en smule. Så vidt vi kan skjønne er det voldsomme været over, så vi forlater hummerfiskerne med kjøleskapet fullt av and og elg, noe som byr på visse utfordringer for kokken.
Det er sankthansaften og vi har gått mindre enn en time når vi ser noe stort og hvitt og flytende. Det er altfor tidlig, og mye lenger sør enn ryktene tilsa. Vi håper i det lengste at det er en død hvit hval, men må snart innse at det er en isbit på størrelse med Skamløs. I løpet av de neste timene ser vi sju-åtte isfjell, det må være den voldsomme nordavinden den siste uka som har blåst dem sørover. Hvordan skal dette gå? Hvordan forholder man seg til isfjell om natta? I hvilken hastighet tåler vi å treffe is?
Vi senker farta til under tre knop de få timene det er for mørkt til å se. Radaren går, men den gir en falsk trygghet; isklumper store nok til å skade oss kan godt gjemme seg mellom bølgene og bli usynlige på radaren. Jeg blir kjempesliten av å stirre inn i mørket på leiting etter noe jeg ikke veit om jeg kan se.
Jeg våkner av at turtallet på motoren senkes og lurer på om vi har fått noe i propellen. Jeg hører stemmer; flere er våkne selv om det er natt, Grevling stikker hodet inn og er glad og oppspilt og sier noe og blir borte igjen, så jeg løper opp trappa i bare ullundertøyet. Verden er stille og morragrå og ullen og grisekald, havet er flatt og horisonten er nær og tåkete, og like bak skuta blåser det fra en svart rygg som ruller sakte gjennom vannet, litt annerledes enn vanlig, høyere, jeg ser ryggen bak ryggfinna, jeg har aldri sett det før men skjønner hva som skal skje, hvalen bøyer seg for å få hodet ned før den dykker, og jeg holder pusten et uendelig sekund mens ryggen ruller ferdig og så, endelig, bryter den enorme halen overflata og jeg ser at det drypper av den og hvalen holder halen der oppe et øyeblikk, som for å være sikker på at vi får med oss hvor flott det er, og jeg skal love deg at det gjør vi. Det er så flott at vi roper og gliser og løfter armene helt uten å tenke over det, og så kjenner jeg hvor kaldt det er å stå barbeint i undertøyet, og så kommer hvalen opp og gjør det en gang til. Og en gang til. Så blåser det fra en annen retning, og enda en, vi skrur av motoren for å høre dem og de er overalt, det er en hel gjeng, hvertfall tjue, vi er midt i, de kommer parvis til overflata, det er mammaer med barn, og de driver med noe som gjør at de viser halene gang på gang på gang, de små hvalene ikke fullt så elegante som mødrene men likevel magisk. Kanskje har de svømmetrening.
Den kvelden får vi landkjenning, og landet er etter alt å dømme Leif Eriksons Vinland. Vi oppsummerer historia som den er skrevet og ser på landet og tenker at det var her og føler historias sus, hva nå det er, vi føler hvertfall noe som er stort og spennende. Vi skal til en bedre havn noen timer lenger øst langs vinlandskysten, og rundt mannskapets leggetid går det ut en maydaymelding på vhfen. En fiskebåt står i brann og mannskapet har forlatt båten. Det kan ikke være mye mer enn tolv grader i vannet. Jeg kjenner noe vondt murre inni meg, men som vanlig når ting blir for vanskelig skrur følelsene seg av og jeg forholder meg til det hele som noe rent teknisk, som et tankeeksperiment. De er litt under femti nautiske mil sørøst for oss og vi kan ikke være der før om åtte timer. Mon tro om de har flåte. En annen båt melder seg og sier han kan være på stedet om en halvtime. Vi fortsetter på kursen vår som leder både dit vi skal og eventuelt til havet øst for Vinland, vhfen blir stille, mannskapet går og legger seg men jeg tror de ligger og venter på nye meldinger. Jeg stirrer inn i mørket etter isfjell jeg ikke veit om jeg kan se. Minuttene snegler seg av gårde. Det er kaldt, selv for de som ikke ligger i vannet. Jeg tenker gjennom hva vi hadde gjort hvis vi hadde fått en gjeng frosne fiskere om bord. Etter tre kvarter melder båten at han har funnet fire av fem personer. Jeg tenker på hvordan jeg skulle fått varmen i fire frosne fiskere mens jeg leita etter den siste. Hvis jeg var aleine. I en fiskebåt.
Når vi nærmer oss havna vår finner de den siste. ‘Recovered.’ Det har gått over en og en halv time siden de gikk fra borde.




Maja, 26.juni 2011, Vinland/Quirpon, Newfoundland

Javascript is required to view this map.