En gang da jeg var liten klatra jeg rundt på noen veldig bratte svaberg på en øy i oslofjorden. Fra platået jeg stod på gikk en smal granitthylle videre rundt hjørnet til et sted jeg ikke kunne se. Hylla var så skrå at når jeg krøp bortover på alle fire var det bare friksjonen som holdt meg unna vannet og fjæresteinene seks-sju meter under meg. Etter hvert ble hylla brattere og brattere, og veggen over meg fikk et utoverheng som pressa meg nærmere kanten jo lenger jeg kravla. Tanken på et fint og hemmelig sted der framme fikk meg til å fortsette likevel.
Jeg husker følelsen da det gikk opp for meg at jeg var ille ute. Foran meg var det ikke noe særlig hylle i det hele tatt, og under meg stakk steinene opp av vannet. Jeg måtte rygge tilbake, og det var ikke plass til å snu seg for å se hvor jeg skulle. Brått kjente jeg hvor sår jeg var på knærne. Jeg begynte å svette i hendene og kjente at de ble glatte mot det finslipte svaberget, og uansett hvor mye jeg ønska meg til et annet sted ble jeg nødt til å forholde meg til konsekvensene av det jeg hadde begitt meg ut på.
Når jeg nå ser utover isen som omgir oss, kjenner jeg igjen den følelsen. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke være med mer. Jeg kjenner en tiltagende flimring inni meg. Er det panikk? Jeg tvinger den vekk. Det hjelper ikke å ønske seg bort, jeg er her, det er nå, det er ekte; på en vindstille solskinnsdag er vi omringa av is på Grønland.

Prins Christian Sund er fantastisk. De femti nautiske milene mellom stupbratte fjell og hengende isbreer er ikke bare en snarvei til østkysten, de sparer oss også for de bratte og rotete bølgene som oppstår når hav møter hav ved Grønlands sørspiss. Sundet er så dypt at det stort sett ikke er mulig å ankre, men i sundets utløp på østkysten har en grunn liten bukt gitt husrom til en brygge og en værstasjon.
Vi kan se værstasjonens antenner når isflakene begynner å ligge litt tettere. Det er god plass mellom flakene, og sola stråler mot flatt vann, så vi sniker oss videre for å vurdere. Hvis utseilinga er blokkert kan vi ankre ved værstasjonen og vente til det blir åpning i isen.
Med bare én nautisk igjen til værstasjonen, blir isen enda tettere. Grevling klatrer masta for å se om det er åpent ut til havet. Det ser ganske tett ut. Sigrun kaller opp værstasjonen, kanskje de veit noe vi burde vite. Vi ser røyken fra pipa og hører hunden bjeffe, men får ikke svar på radioen, og så ser vi at den lille bukta vi kunne ankre i er helt full av is.
Det er lite fristende å gå de femti nautiske tilbake til vestkysten, så vi tråkler oss sakte mellom isflak på størrelse med Skamløs for å se om det kan være mulig å lure seg ut. Det er bare noen hundre meter igjen av sundet, og vi antar at isen ligger mindre tett ute ved kysten. En mellomstor isbit ligger mellom oss og ei isfri havstripe, vi setter baugen forsiktig inn mot isen og dytter den sakte foran oss. Det går over all forventning. Flotte greier, vi har stålkontroll. Med isbjørnspydet og spribommen og 24 hestekrefter dytter vi små og store isflak som om vi aldri hadde gjort annet. Mellom isbeltene er det åpne felter hvor vi kan ta pauser og lage kaffe og klatre masta og tenke oss om.
Det går ikke så fort. Ismengden har forsinka oss en hel del i forhold til det opprinnelige skjemaet, og plutselig ser jeg på plotteren at vi beveger oss sakte tilbake inn i sundet. Selv om vi vinner over hvert enkelt isflak, har tidevannsstrømmen snudd og vi blir sugd vestover sammen med vannet og isen. Lange høye dønninger kommer inn fjorden i sett og løfter og senker isen så den puster og peser som døende hvaler.
Vi veit at strømmen ikke blir kraftigere enn dette, og at den snur om noen timer. Vi veit ikke hvor langt det er ut til isfritt hav, men vi veit at det er langt tilbake, og at det på grunn av strømmen ligger ennå mer is der inne nå.
Da vi kom inn til Grønland fikk vi god hjelp av iscentralen. Siste gang jeg sendte dem en mail fikk jeg ikke svar, men det er verdt et forsøk å ringe dem igjen, kanskje de kan si oss noe om hvor mye is det er i området. -That’s a very stupid thing to do, sier isdama. Isen ligger tett i ti nautiske mil utafor kysten. Dere skulle ikke vært i området. Dere er på Grønland. A very stupid thing to do.  -You’re not being very helpful, sier Sigrun. -Jeg kan ikke hjelpe dere, sier dama.

Situasjonen er altså en helt annen enn på iscentralens iskart fra dagen før. Vi vil ikke fortsette som dette i ti nautiske mil. Vi er bare noen få hundre meter fra sundets utløp og nå må vi snu, tilbake inn i den skumle issuppa for å gå femti nautiske tilbake til vestkysten. Jeg kjenner den flimrende følelsen fra den dagen på svaberget. Jeg vil ikke være med mer. Det er nok nå. Isen som omringer oss på alle kanter ser plutselig mye tettere ut. Et isflak ved siden av oss løftes opp i en sakte dønning og hveser idet det slippes ned igjen. Jeg trekker pusten, biter tenna sammen, og informerer mannskapet: -Vi går tilbake.

-Jeg ser åpent hav, svarer Grevling. -Jeg også, sier Sigrun. Jeg ser det selv, både med og uten kikkert, og det er ikke ti nautiske dit. Muligens to, det er vanskelig å si, men bak tusen små og store isflak ser vi klart og tydelig det forlokkende blå havet. Sammen tar vi avgjørelsen om å trosse iscentralens arrogante bedreviter og begynner det møysommelige arbeidet med å stake oss vei mot Island.



Maja, 11. august 2011, Reykjavik


Takk til verdens beste mannskap som verken gråt eller klaga, selv etter femten timer på unntakstilstandsvakt.

Til verden beste båt vil jeg gjerne si: Unnskyld. Jeg lover å aldri gjøre det igjen.