Det fins ingen gode grunner, og det er bare å beklage. Jeg kunne sagt at jeg ikke hadde tid, eller internettilgang, eller overskudd, men det hadde ikke vært sant. Og det hjelper dessuten lite å unnskylde seg når skaden likevel har skjedd. Det er egentlig rart, men det er bare å innse at jeg har havna et sted jeg var sikker på å aldri komme; jeg har et snev av dårlig samvittighet for å ikke ha utlevert livet mitt på internett --på lenge. Nå er det på høy tid å legge korta på bordet: Vi er i Norge. Vi har vært her hele sommeren. For et fantastisk sted å være!

Det er lett å bli blasert av daglige tropiske solnedganger over eget dekk. Jeg var ikke lenger konstant imponert over stjernehimmelen, jeg syntes delfinene var dumme som ikke viste seg mer enn et par sekunder om gangen, jeg syntes morilden var blass og tunfisken liten. Også var det så fordømt varmt. Hele tida. Jeg klarte ikke lenger nyte hvert øyeblikk, og jeg hadde ikke overskudd til å gjøre noe med at jeg kjeda meg. Jeg ville ikke tegne, jeg ville ikke skrive og jeg hadde ikke lenger masse ideer til nye lure løsninger ombord. Uten vinterens avveksling er det vanskelig å se at tida går noe sted i det hele tatt, og jeg fikk etterhvert følelsen av å ha stagnert fullstendig. Kanskje lediggang virkelig er rota til alt ondt. Og kanskje jeg må ut av landet for å se hvor fint Norge er, og kanskje jeg må hjem for å se hvor fint det er andre steder. Grønnere gress og sånn.

For å få mest mulig ut av både mellomamerika og stillehavskryssinga hadde vi allerede valgt å utsette utseiling fra fastlandet til februar 2011. Vær og vind tillater nemlig (stort sett) å reise fritt på de aktuelle delene av stillehavet fra februar til november, og en maksimal stillehavskryssing bør dermed begynne nettopp i februar og slutte nettopp i november. Utsettelsen og følelsene åpna for en tur til hjemlandet, og det var en god avgjørelse. Det har vært deilig å avkjøle seg i en norsk sommer. Skamløs får dessuten tørka skikkelig før vi stoffer på nytt, og forhåpentlig får vi organisert et nytt forseil mens vi er her. Vi blir hjemme lenge nok til å se høsten snike seg på, sånn at det skal bli fin-fint å komme tilbake til Panamas fuktige førti varmegrader.

Takk for tålmodigheten.

Maja, 18.august 2010, Oslo.