Skamløs

Når jeg ligger på sida treffer knærne akkurat oppå hverandre, og det er ubehagelig. Jeg forsøker å flytte kneet litt, men da forstyrrer jeg balansen i min liggende kropp. Hvis det ene kneet hadde vært litt høyere plassert enn det andre, hadde det vært både lettere og behageligere å ligge på sida. Jeg husker å ha tenkt på dette før, men det må være lenge sida. Det lar seg ikke gjøre å ligge sånn ombord på Skamløs, der står senga sjelden stille og aldri i vater, og man er henvist til stabilt sideleie eller labanstilling.

Ja, vi er hjemme. Eller, hvor er egentlig hjemme? Skamløs ligger hvertfall på ei bøye i Bunnefjorden. Jeg lover å skrive om Shetland og Nordsjøen og Oslofjorden og Hjemkomsten. Snart. Jeg har visst seilt fra sjela mi og kan ikke skrive før den tar meg igjen. Jeg tror ikke det er så lenge til.

Allerede i år 330 f.Kr. skrev Pytheas om øya Thule, seks dagers seiling nord for Storbritannia, utenfor kanten av kartet. I mange år gikk det rykter om at havet der nord var herja av is, storm og vind og et barbarisk folk med hundehoder. Kanskje vi burde tatt ryktene mer seriøst.

Riktignok hadde innbyggerne på Vestmannaeyjar sett Surtsey stige opp av havet bare ti år tidligere, men det må likevel ha vært en selsom opplevelse å våkne av at jorda åpna seg og spruta lava utover nabolaget. Dagen før hadde en stiv kuling holdt Heimaeys fiskere på land, så denne januarnatta i 1973 var havna heldigvis full av båter som umiddelbart kunne brukes til å evakuere de 5000 innbyggerne, og ingen liv gikk tapt. I fem måneder var befolkningen innlosjert hos venner og slektninger på fastlandet mens hjembyen deres gradvis ble dekket av flytende stein.

En gang da jeg var liten klatra jeg rundt på noen veldig bratte svaberg på en øy i oslofjorden. Fra platået jeg stod på gikk en smal granitthylle videre rundt hjørnet til et sted jeg ikke kunne se. Hylla var så skrå at når jeg krøp bortover på alle fire var det bare friksjonen som holdt meg unna vannet og fjæresteinene seks-sju meter under meg. Etter hvert ble hylla brattere og brattere, og veggen over meg fikk et utoverheng som pressa meg nærmere kanten jo lenger jeg kravla. Tanken på et fint og hemmelig sted der framme fikk meg til å fortsette likevel.

Nanortalik er en søt liten by på størrelse med Vålerenga. Da vi kom inn klokka ett om natta så vi folk som kom løpende ned til kaia for å fortelle oss hvor vi kunne fortøye, hjelpe oss inn, og understreke at vi var særdeles velkomne. Det er godt å ha lokale venner som gir oss et bein innafor. Ganske raskt har vi møtt en masse fine mennesker og vaska klær, vært på ‘byen’, på hjemmefest, på fotballkamp og i dusjen og vi har lært et merkelig ballspill som kalles biljard og spilles med tre kuler og fem kjegler.

Så har vi sett oss ferdige med Paamiut, og er klare for å gå til Island. Dessverre har isen ved Julianehåb ennå ikke gitt seg, så vi kan fortsatt ikke gå inn til Brattahlid for å se Eirik Raudes hjemmehavn, men iskartet mener at sørspissen av Grønland er så isfri at vi kan runde Kapp Farvel på innsiden, gjennom de lange fjordarmene i Prins Christiansund. Paamiut lå badet i tåke da vi kom, så vi gleder oss til turen og håper vi endelig skal få se litt av Grønlands karakteristiske fjell.